18.06.2015 Personlig

Går det bra?

Ett spørsmål man ofte får når noen ser at det kanskje ikke går så bra. Men hva svarer de fleste? Jo, at det går bra. Det gjør jeg også. Jeg personlig hater faktisk det spørsmålet. Hver gang noen som står meg nær stiller dette spørsmålet knekker jeg. Dette er selvsagt når jeg er ganske trist og ikke har det bra. Jeg bare gråter og gråter. Hvorfor? Jeg vet faktisk ikke. Det er noe som plager meg, ja det er det men i etter tid så lurer jeg på hvorfor jeg gråt. Jeg hadde jo ingen GOD grunn til det? Det er så rart. Her er jeg skikkelig lei meg, eller kanskje litt sint. Så fort du stiller meg spørsmålet "går det bra?", da blir alt svart og jeg gråter. Jeg får ikke til å tenke. Flere som har det slik? 

Men jeg kan ikke være sint på den personen som stiller meg det spørsmålet. De bryr seg jo bare om deg, gjør de ikke? Jeg har litt dårlig samvittighet over mamman min, da hun spør meg egentlig ganske ofte om det går bra med meg. Men før når hun spurte meg, slo jeg i bordet og ropte NEI før hun i det hele tatt fikk spurt meg. Det er litt vondt å tenke på egentlig, fordi hun brydde seg jo bare. Hun vill meg jo ikke noe vondt! Jeg har sluttet med det nå og prøver å åpne meg i stedet for, selv om jeg ikke liker tanken på det. 

Jeg får alltid et stikk i magen når noen spør meg om det går bra. Samme hvem. Jeg biter sammen tennene, og sier det går bra. Dette kan jeg gjøre til og med når det faktisk går ganske bra med meg. Jeg får til og med tårer på øynene. Det er så utrolig rart. Hvordan kan et spørsmål ha så stor virkning på deg? Det kan vell kanskje ha noe med at det er først nå de siste tre årene jeg virkelig har fått dette spørsmålet slengt gang på gang, hele tiden - men jeg fikk aldri dette spørsmålet før. Jeg blir faktisk ganske rørt når noen spør meg, fordi da betyr det at du kanskje bryr deg. Ingen brydde seg før. Av og til kan jeg få et sjokk når noen spør meg så jeg kan fort slenge tilbake "ikke bry deg", da jeg VAR vant med at ingen brydde seg. Litt trist å tenke på, men det er slik jeg opplever det. Kan hende at andre rundt meg ikke har oppfattet dette på samme måte, men det er slik jeg har oppfattet det. MEN, jeg har det bra nå! Har flere folk rundt meg som bryr seg og det betyr virkelig alt! Og ikke føle at noen bryr seg om deg er ikke noe morsomt, slik har jeg hatt det siden jeg var ganske lita. Helt til for tre år siden da jeg fikk følelsen av at noen faktisk bryr seg om meg, fordi de spurte meg dette spørsmålet.. Går det bra?

Hva tenker du når du får dette spørsmålet?

13.06.2015 Personlig

Jeg er redd

En ting jeg er veldig redd for er faktisk bare rett og slett å bli voksen. Så mye ansvar, tenker mest på økonomisk egentlig. Jeg er redd for å dumme meg ut. Jeg er redd for å gjøre feil. Det er litt flaut faktisk.. Jeg tror grunnen til at jeg er redd er fordi når jeg prøvde å utforske selv i fjorten års alderen gikk alt rett til helvete for og si det mildt. Jeg tror det var kanskje en liten feil av de rundt meg og meg selv til å bli alt for avhengig av folk. Jeg hadde ikke lært meg hvordan folk faktisk kan være, selv om jeg ble mobbet men jeg lærte meg hvordan jeg skulle unngå det. Øynene mine åpnet seg litt for sent. 

At jeg blir 18 år dette året går ikke inn i hodet på meg. Jeg føler meg fortsatt som bare 15 år gammel.. Jeg er ikke klar! Jeg er faktisk jævlig redd for dette. Har ikke fortalt noen dette direkte, så er litt vanskelig å skrive ned. Tror også kanskje angsten min kommer herfra, både fortid og fremtid. Ser jeg ingen fremtid foran meg får jeg panikk. Men jeg vet at jeg bare skal ta en ting av gangen, og ikke planlegge noe som jeg er veldig flink til å gjøre. Jeg er så spent på hvor jeg er fem år framover i tid. Greier jeg meg? Får jeg en utrolig stor nedtur? Noe som jeg er redd for kommer til å skje basert på det jeg vet nå, men er ikke sikkert det kommer til å skje. Jeg prøver ikke å tenke så mye på det, og heller ta det når det kommer. Men jeg må bare planlegge, for hvis alt går nedover må jeg ha en plan for hvordan jeg kan gå oppover igjen. Jeg vil ha det bra!


Har et stort ønske om å bare bli barn igjen. Jeg hadde det ikke så lett da, men jeg klarte iallefall å putte et stort smil om munnen hver dag, selv om mange ga meg en grunn til å ikke gjøre det. Jeg har alltid vært ei glad jente med mye humor, men jeg har mista litt av den siden av meg. Jeg prøver faktisk ganske hardt for å få henne tilbake. Glemme fortida, glem framtida og lev i nåtid! Lettere sagt enn gjort.

Hva tenker du om dette?

04.06.2015 Personlig

Får ikke til å slappe av

Ganske ofte får jeg ikke til å slappe av i hverdagen min. Slik har det vært i snart tre år. Jeg vet ikke helt hvorfor det er sånn egentlig, men det går mye utover ryggen, nakken og det å bare gjøre ting generelt. Jeg går nå hos en kiropraktor som hjelper meg med disse plagene. Men enda en plage som jeg sleit mye med, men kommer ganske sjeldent nå er at jeg skalv. Jeg skalv når jeg spiste, skulle kle på meg, når jeg skulle skrive i boka mi på skolen, rett og slett nesten hele tiden. Jeg fikk mange spørsmål på hvorfor jeg skalv, men jeg visste ikke. Nå vet jeg at jeg var for anspent. Derfor klarte jeg ikke å spise så mye heller, som jeg skrev i et annet innlegg litt lengre ned. Jeg tror også at jeg skalv veldig mye før på grunn av nervøsitet og redsel, rett og slett.

Men jeg skjelver ikke så ofte nå, kan hende det kommer en gang i blant men det plager meg ikke så mye lengre. Jeg er fortsatt anspent, men er noe som jeg jobber med for øyeblikket. Jeg prøver å slappe helt av, men er ikke hele tiden jeg klarer det - til og med når jeg bare sitter og ser en film. Men tenkt positivt, så går det! 

Det å være anspent går veldig over humøret mitt også siden jeg ofte har vondt i rygg eller nakke, og veldig ofte hodepine. Jeg synes litt synd på de som er rundt meg når jeg har alle disse "plagene" på en gang, haha.

Da skal jeg hive meg ut av senga å besøke min kjære tante, som bare er tre år eldre enn meg! Blir koselig.

Ha en fin dag/kveld! :-)

28.05.2015 Personlig

Alt blir ikke som du har tenkt det

Dette har skjedd ganske ofte i det siste nå! Jeg begynner å faktisk bli litt lei. Her prøver jeg å være positiv og glad, lager planer som ser ganske sannsynelig ut til å funke, MEN så går det ikke likevell samme dag som jeg har lagt planer. Dette skjer ganske ofte, noe som har gjort litt til at jeg tar alt på sparket. Jeg har alltid vært den som har planlagt og styrt på for at det skal funke, men alt det til ingen nytte. Når dette skjer ofte nok så begynner man faktisk å lure på om noe er galt med deg, og om noen bryr seg om deg i det hele tatt. Det tenker iallefall jeg! Men jeg skal prøve så godt jeg kan å tenke positivt.

Jeg har jo selvsagt gjort det samme, avlyst planer.. Og dette angrer jeg skikkelig på nå! Jeg skal tenke meg godt om før jeg legger noen planer for å ikke såre folk, for denne følelesen er helt for jævlig egentlig. Det går jo over, men er ingen god følelse. 



Dagen har jo vært ganske bra helt fram til nå egentlig. Tenker så det knaker, men jeg skal finne på noe annet så det ikke blir for mye. Kanskje rydde litt i huset til svigers da jeg og kjæresten skal være hjemme alene og passe på huset i helga! :-)

Snakkes senere snille lesere!

28.05.2015 Personlig

Spiseforstyrrelse

Hei alle dere!

Det er mange som sliter med spiseforstyrrelser. Noen har anoreksi som er "preget" av selvbilde og noen har bulimi der man er veldig opptatt av kroppsvekt. Veldig enkle og korte forklaringer, ligger selvsagt mye mer i disse lidelsene. Mange kan også ha andre spiseforstyrrelser som går utover matvanene og matlyst.

Jeg har fått påvist en liten spiseforstyrrelse som ikke var noe morsomt å ha i det hele tatt. Jeg er ganske glad for at jeg hadde en liten spiseforstyrrelse som ikke tok så veldig stor plass over livet mitt, men det gjorde humøret mitt mye tristere om dagene. Jeg spiste mellom null og to måltider om dagen for cirka ett og et halvt år siden nå. Jeg grudde meg til hvert måltid fordi jeg ble så kvalm etter jeg hadde spist noen biter tå ei brødskive/landgang/hamburger, som jeg spiste veldig mye på den tiden. Jeg ble så kvalm hver gang jeg spiste at det føltes ut som om jeg måtte spy. Det føltes ut som om jeg ble kvalt noen ganger, alt bare stoppet opp. Det varte bare i noen sekunder, men etter jeg hadde spist hadde jeg mest lyst til å spy. Jeg var ganske nær noen ganger men jeg ville ikke spy. Tenkte at da ble jeg sikkert sulten rett etterpå og alt hadde startet om igjen. Husker en gang da jeg satt en halvtime foran do for jeg hadde så lyst til å spy, men jeg gjorde det ikke. Jeg ville ikke det. 

Legen sa til meg at jeg hadde en liten form for anoreksi. Men jeg synes ikke at jeg er stor, ikke i det hele tatt. Jeg sliter litt med dårlig selvtillit, ja, men ikke så mye at jeg vil kaste opp mat etter hver gang jeg spiser. Det som var problemet til meg var at jeg var for anspent og stressa når jeg spiste, og ellers egentlig. Derfor blokkerte alt seg til meg. Men jeg har heldigvis få plager med det nå! Jeg prøver å slappe av hver gang jeg spiser og da går det bra. Stresser jeg for å ha i meg ei brødskive for eksempel, kan det fort gå galt men jeg vet nå hvordan jeg kan holde styr på det!

Jeg unner ingen å ha det jeg hadde! Og det var bare en veldig liten grad av anoreksi. Jeg kan faktisk ikke helt tenke meg til hvordan det virkelig er å ha anoreksi eller bulimi. Det kan langt i fra være noe morsomt! Det er faktisk litt trist synes jeg at noen kan ha det så vondt. For vondt må de ha, tenker jeg. 

Håper dette er et innlegg noen kan kjenne seg litt igjen i, eller kanskje kjenner noen som har en av disse "sykdommene"?

Ha en fin dag videre! :-)

27.05.2015 Personlig

Hvem er jeg? Del 2

For og få mer forståelse kan du lese del 1 HER.

Et falskt smil er ikke lenger et falskt smil. En falsk latter er ikke lenger en falsk latter. Du finner mer og mer svar på spørsmålene du stilte deg. For en glede!

Dette blir så bra at du nesten ikke får nokk av det. Du tar kontakt med nye folk, men plutselig finner du ut at folk kan såre deg. Men du innser det ikke helt for du er jo fortsatt litt vant til å la folk styre deg. Du klarer ikke helt å si nei til noe. Fordi du vil jo fortsatt bli likt av de personene som du liker. Men slik er det ikke alltid. Men det er synd at du ikke finner det ut før det er for sent. Du lærer av dine feil og går videre. Men det er selvsagt vanskelig. Du tenker hvordan folk kan være slik. Hvorfor meg? Hva har jeg gjort for å fortjent slik smerte? Slik tenker du når du blir sviktet. Du tenker bare negativt, som om du ikke var negativ nokk fra før. Men du prøver å glemme, og så dum som du er så prøver du å tilgi. Du prøver på en sjanse til, selv om du innerst inne vet at du blir bare såret. Du tilgir for lett! Du må ikke la de gå inn på deg så alt for godt! De manipulerer deg bare, og du lar de gjør det! Hvorfor? Jo fordi du er redd. Du har nettopp sluppet inn en hel verden, og med det første er det helt herlig men så slipper du inn feil folk og du opplever bare vondt. Alt er vondt. Men heldigvis har du noen som holder deg litt oppe. Du har ikke falt helt enda, men du er ufattelig nær. Du kan ikke la dette skje igjen.

Du starter å komme deg igjen. Du har stoppet litt å blomstre, men sakte men sikkert blomstrer du igjen. Du har holdt deg litt tilbake for å ta en liten titt igjen. Hva skal du gjøre for at det ikke skjer igjen? Du føler deg klar. Du har stengt deg inne og samlet mot igjen. Du åpner deg igjen. Men alt tar av igjen. Men du stopper å bry deg, rett og slett. Du starter å ta imot dritt igjen. Du ser det komme, men du bryr deg ikke. Du er nokk en gang redd for å være alene. Men du er jo ikke det! Du har noen som støtter deg gjennom hele veien. Men du innser det ikke, så du stenger folk sakte men sikkert ute og kryper tilbake i ei lita boble. Det er du mot livet. Du føler at du har kontroll, men det har du overhodet ikke. Kan du ikke innse det? Du stenger rette folk ute og slipper feile folk inne! Hvordan kan du la dette skje? For å være helt ærlig, så vet jeg ikke. Du prøver kanskje bare med et desperat forsøk å finne deg selv igjen. Du har holdt på en stund og stopper opp og tenker: Hvem er jeg? Du er ikke den du vil være.


Betyr mye om du leser dette, og gjerne legg igjen en kommentar og si hva du synes! :-)

25.05.2015 Personlig

Hvorfor så svak?

De siste dagene har jeg vært utrolig følsom. Jeg gråter av ingenting lengre, og jeg blir så frustrert av det. Jeg synes faktisk ganske synd på de i rundt meg som må høre på surmulingen min hele tiden! Jeg føler meg som en stor sutre unge til tider som ikke tåler en dritt. Jeg husker før når jeg kunne ta alt med et stort smil, selv det negative som traff meg. Men nå, selv om det er litt positivt reagerer jeg voldsomt. Det er som om jeg har så høye forventninger for alt og ingenting uten at jeg er klar over det selv. Det er litt vanskelig å forklare, for alt er så rart nå. 

Om jeg bare kunne ha bitt tennene mine sammen, ta meg sammen og ikke tenk så mye over det! Jeg er så misunnelig på de som klarer det. Jeg er lei av å være så svak. Jeg sier til meg hele tiden at jeg må gjøre noe med det, og tror jeg gjør det men faller rett tilbake til gamle vaner. Uvaner jeg har lagt på meg. Jeg føler også at jeg har blitt litt værre etter å ha snakket med psykolog. Jeg får bare flere spørsmål i stedet for svar. Det irriterer meg litt. Men jeg vet at ting tar tid, så jeg får bare se når tiden går.

Jeg savner de dagene da jeg var lita jeg. Tenkte ikke så mye over det som skjedde og hadde null bekymringer, smilte og lo hele tiden. Skulle gitt alt for en dag der jeg kan bare slappe helt av, koble meg fra alt sammen. Det er det jeg trenger. En dag med mye moro og latter, det er det jeg trenger.



Men jeg tenker også at jeg har hatt det mye værre, og jeg reagerer mer nå enn når jeg hadde det som værst. Det er litt rart å tenke på.. Men får bare bite sammen tennene og "mann" meg litt opp, haha!

22.05.2015 Personlig

Angst? Eller..

Hodet mitt blir helt tomt. Helt svart. Litt pussig da hodet mitt fungerte helt fint for noen sekunder siden. Jeg tenkte helt normalt, kanskje litt negativt men ikke mer enn det. Men det blir plutselig tomt. Og akkurat i det sekundet føles det ut som om jeg er avhengig av tankene mine. Som om jeg ikke vil gi slipp på de. Jeg kjemper, men jeg vet egentlig ikke helt hva jeg kjemper i mot. Det føles ut som jeg blir kvalt. Jeg får ikke puste, jeg må få puste! Så blir jeg blind av tårer. Tårer som spruter etter for hvert drag med luft jeg prøver å ta i fra rundt meg. Som regel er jeg alene når dette skjer, og da er det like enkelt å stoppe. Er kjæresten min der holder han rundt meg og hjelper meg å puste. Det er enklere når han hjelper meg, for når jeg får tilbake pusten kommer alle tankene flygende tilbake. De treffer meg med et smell og jeg får ikke puste igjen. Når kjæresten min er der med meg får jeg iallefall til å puste når tankene kommer slående tilbake. Men etterpå kommer samvittigheten min og tar meg om kjæresten er der. Jeg føler at jeg er en stor byrde på en måte. Det skal jo ikke være sånn! Det har blitt slik bare oftere og oftere nå, og jeg vet faktisk ikke hva jeg skal gjøre. Jeg tenker ofte hva er det som feiler meg, hvorfor er jeg slik og hvorfor kan det ikke bare stoppe? Jeg har ikke noe lyst til å rett og slett være en sutre unge føler jeg. 

Jeg har et kjempe fint liv! Jeg har ikke noe jeg skal være trist eller lei meg for? Selvsagt er det mye som har skjedd som har gått veldig mye innpå meg. Men det er jo fortid. Hvorfor er jeg så svak? Jeg føler meg utrolig svak for tiden. Jeg har bare lyst til å stenge meg inne, men prøver alt for at jeg ikke skal gjøre det. Samtidig så hater jeg og være alene. Jeg liker det ikke, trives for godt i andres selskap. Men kan jo ikke være sammen med andre hele tiden heller. Hele greia er litt rar egentlig. Jeg er så forvirra og frustrert at av og til vet jeg ikke hvor jeg skal gjøre av meg. 

Mange sier at dette er angst, men jeg vet ikke. Jeg har ikke noe jeg skal ha angst for? Jeg vet iallefall ikke hva jeg har angst for hvis jeg har det. Men ettersom dagene går så tyder det bare mer og mer på at det er det. Jeg vil egentlig bare ha noen svar jeg, men for hver dag som går får jeg bare flere spørsmål. Så da graver jeg og graver jeg og til slutt får jeg disse "anfallene" igjen. Har egentlig alltid hatt disse anfallene om jeg kan kalle det, men de kommer bare og oftere og oftere nå. 

Egner seg kanskje ikke med et "smile"-bilde nå, men jeg kan og smile selv om jeg har dette tankestyret.

Fikk ikke en god start på dagen i dag, noe som resulterte til et slikt lite anfall. Så tenkte jeg skulle skrive litt om det. Det er ikke mange som vet dette da jeg holder det mest for meg selv. Så har ikke akkurat gledet meg til å skrive dette innlegget da det er litt skummelt, men er litt godt for meg og dele også.

Gjerne kommenter om du har følt noe av det samme eller kanskje vet av noen som har. Setter stor pris på det! :-)

21.05.2015 Personlig

Hvem er jeg? Del 1

Har tenkt på om jeg skal dele en tekst som jeg har skrevet, og bestemmer meg da for at det skal jeg! Dette er en tekst som står meg veldig nær. Jeg skrev den da jeg brøyt litt sammen og viste ikke hvor jeg skulle gjøre av meg. Jeg måtte få samlet tankene mine på et sted, og det resulterte til seks sider med de tankene som var viktigst for meg der og da. Kommer til å dele litt av denne teksten, ikke alt men litt.

Hvem er jeg?
Det er normalt å forandre seg. Men man må også holde på seg selv i forandringen. Du vil vel ikke bli en helt annen person? Men om du føler at den personen du var før, ikke var deg. Hva gjør du da? Du trives med å være den du er nå, men tenker tilbake. Tilbake før du ble en helt annen person. En person som er mer åpen, imøtekommende mot folk og tørr å stå frem litt. Ikke en person som er redd for hva folk skal si hele tiden, hva de tenker og føler og skal gå etter andre hele tiden. Være en person som er mer selvstendig! Men når man har vært i den bobla i flere år, bare venta på at den bobla skulle sprekke, så er det litt vanskelig å holde seg oppe for å ikke falle. Du er en knopp på en blomst som bare blomstrer og blomstrer for vært år som går, men du må passe på at du ikke visner. Du vil ikke at noen skal la deg visne. 

Når du går igjennom en slik forandring stiller du deg mange spørsmål. Et spørsmål er hvem er egentlig jeg? Før vil du si at du var den personen som gikk etter andre hele tiden for å passe inn. Hadde de samme meningene som de, gikk etter deres valg for å ikke være alene og tok til deg dritt som du ikke skulle ha gjort. Men du var jo bare redd for å være alene, så samme hvor mye dritt du fikk tok du imot og sa ikke noe tilbake. Viste at det kom og du bare tok imot. Du ville ikke si imot. De hadde sikkert rett uansett brukte du å tenke. Du fikk ikke til å være deg selv blant folk. Så vidt du fikk til å være deg selv i hjemmet ditt. Du hadde to masker, en maske ble mer brukt enn den andre. Du lot den ene masken skli mer og mer på deg. Du kunne ha valgt å lagt den fra deg, men du tok den på fordi du var redd. Du visste ikke hva du skulle gjøre. Til slutt viste du ikke lenger hvem du var. Du husker at du stilte deg det spørsmålet hver dag. Hvem er du? Tenkte også, hva vil du? Hvem vil du være?

Til slutt får du nokk. Men først trekker du deg bare mer og mer tilbake. Bort fra all oppmerksomhet og bare se. Være et lite publikum. Publikum for livet. Fordi du vet ikke hvordan du skal opptre livet enda. Du venter litt til du er klar. Klar for å ta imot livet. Klar for å ta imot deg selv. Etter hvert åpner du deg mer og mer. Du treffer mer og mer folk som du en gang nesten gjemte deg for. Du prøver forsiktig å snakke med folk. Sakte men sikkert får du mer selvtillit og du stenger andres meninger mer og mer ute. Før lot du andres meninger komme helt innpå deg, men du prøver å ikke bry deg så mye nå. Du åpner deg mer og mer, og stenger andres meninger ute. For en lettelse! Du føler deg bedre med deg selv. Du føler at du endelig kan puste. Det tar tid, men er verdt det!

Du får endelig til å snakke bare mer og mer fritt. Du føler deg selvsagt litt stengt enda, men det blir bare bedre og bedre. Du får til å skaffe deg nye venner og snakke mer med ukjente som du en gang var rett og slett redd for. Redd for hva de skal tenke, men ikke mer. Du er den du er, og det er ikke noe du skal la andre få bry seg om! De skal ikke endre på deg! 


(gammelt bilde)

Betyr mye for meg at du leser dette! Gjerne legg igjen en kommentar og si hva du synes! 

Har du noen gang følt noe slikt?

21.05.2015 Personlig

Tankefull

Jeg er egentlig litt tom nå. Tusen tanker svirrer gjennom hodet. Det gjør det hver gang etter jeg har snakket med en psykolog. Jeg skal ærlig innrømme at jeg er hos en psykolog hver uke bare for å snakke. For å få ut tanker og frustrasjon. Jeg vill ikke sitte med alt inni meg, det har jeg gjort før og det førte til at jeg ble en helt annen person enn det jeg var. Jeg er ganske redd for at det skal skje igjen. Jeg er redd for å svikte alle rundt meg. Redd for å ta feil valg igjen, slippe feil folk innpå meg. Noe som jeg gjorde for to år siden nå, da var jeg på mitt værste. Jeg har heldigvis klart å reist meg! Jeg har hatt flotte mennesker rundt meg - venner, familie og en flott kjæreste som jeg vet er der for meg! Det er godt å vite at du har noen i ryggen som støtter deg i tross for hva du tenker og føler. 

Kjæresten min har hjulpet meg mye i løpet av året. Vi har vært sammen i snart ett og et halvt år. Jeg var på mitt værste når jeg ble sammen med han. Jeg dreit i alt og alle rett og slett på den tida, tenkte bare på meg selv og egentlig ikke tenkte i det hele tatt. Jeg tok feil valg og slapp feil folk inn som bare såret meg. Det har gjort til at jeg er ekstremt følsom og får fort dårlig samvittighet. Jeg gjorde jo også noe dumt i starten av forholdet vårt noe som har vært hardt for både han og meg. Men vi klarer oss utrolig godt nå og jeg er utrolig glad for å ha han i livet mitt. Jeg vet faktisk ikke hvor jeg har vært hvis jeg ikke har hatt han. 

Alle har hatt en periode i livet der de er helt ute av kjøre rett og slett. Noen lengre enn andre. Jeg hadde en periode på ca ett år, og det er nokk for meg for og si det sånn! Jeg sliter litt med det enda. De valgene jeg tok, og er redd for at det skal skje igjen. Men jeg tror at siden at jeg er så redd for dette, så tenker jeg ofte på det noe som gjør det enda værre. Men man får jo ikke til å slutte å tenke? Iallefall ikke jeg. Kan ikke huske sist jeg fikk til å slappe helt av! Det er som om jeg har glemt hvordan det er å slappe helt av. Litt rart å tenke på siden jeg har mye tid til å bare slappe helt av uten bekymringer og slikt, men jeg får det bare ikke til.



I dag har jeg en liten tenke dag, så kommer kanskje til å være litt lengre innlegg på bloggen i dag. Dette er bare en av mange ting som jeg tenker på, og jeg prøver å korte det ned litt slik at det ikke skal bli for langt for da vet jeg selv at det blir kjedelig og lese, såå.. 



Men jeg har alltid et smil på lur. Jeg skal egentlig prøve å ikke tenke så mye i dag, men det er jo lettere sagt enn gjort haha.
I dag skal jeg og kjæresten til moren hans og skal sove over der i helgen. Akkurat nå så er vi hjemme til foreldrene mine, så vi er litt fram og tilbake. Så dagen idag blir å pakke og jeg blir sikkert å dra ut en tur for å møte venner tror jeg, kan ikke bare sitte på rævva hele dagen og være usosial! :-)

Snakkes senere fine lesere! 

20.05.2015 Personlig

Synliggjør bloggen din!

Hei dere fine lesere!

Før jeg tar kvelden vil jeg bare si ifra om at du kan synliggjør bloggen din ved å melde deg inn på en facebook gruppe der du kan dele dine innlegg med andre medlemmer i gruppen. Den gruppen er ganske ny, men en plass må man starte! Jeg valgte å melde meg inn. Det er en stor mulighet for å få delt bloggen din litt videre. Har du lyst til dette? Da trykker du HER.

Del gjerne videre slik at vi får flere fine blogger å se på i gruppen!

20.05.2015 Personlig

Hvorfor "Titanium"?

Tenkte å skrive litt om hvorfor jeg valgte navnet Titanium og hva det betyr for meg. Å velge bloggnavn var ikke så vanskelig for meg. Jeg får mye inspirasjon fra musikk, så når jeg valgte bloggnavnet mitt hørte jeg på en av favorittsangene mine Titanium av David Guetta ft. Sia. Den har jeg hørt mye på og gjør fortsatt det. Jeg blir alltid i litt bedre humør når jeg hører på akkurat den sangen. Er jeg i dårlig humør så hører jeg på denne.

Jeg har jo opplevd litt i livet mitt, men jeg har alltid klart å reist meg opp. Jeg ble ganske sårbar på grunn av hendelsene, men jeg har ikke latt meg knekke. Og jeg har ikke tenkt til å la meg knekke heller. Så denne sangen er en liten inspirasjon for meg. Den motiverer meg litt for hver gang jeg hører den. Det er litt rart egentlig. Føler også sangen beskriver meg litt på en måte. Alle har en favoritt sang som får dem til å føle litt ekstra, vell dette er en av mine. Jeg har selvsagt mange flere, men denne er vell favoritten når det kommer til følelser og tanker.



Trykk play for å høre sangen!

Hva er din favoritt sang?

Nå blir det max avslapping (sjokk) med paradise hotel på tv'en og kjæreste kos!

Snakkes :-)

Les mer i arkivet » Juni 2015 » Mai 2015
Marie

Marie

Jeg er ei jente på snart 18 år med navn Marie. Jeg ønsker å inspirere andre med bloggen min som da kommer til å handle mye om selve livet. Jeg kommer til å dele mine personlige tanker og meninger som kanskje mange kan kjenne seg igjen i. Håper bloggen faller i smak! :-) For kontakt/sponsing - mariie97@hotmail.com

Kategorier

Arkiv

Siste innlegg

Lenker

Bloggdesign

Bloggen er kodet og designet av
RRH Webdesign
hits